brevet til Norge

Kjære Norge,


Det har vært tre måneder siden jeg forlot deg, og som tiden går, virker det som om du var en ikke mer enn en fin drøm.Livet der var utrolig og fantastisk, derfor noen ganger det ser ut som det var ikke ekte...

Været her er ganske varmt nå, 25 grader om morgenen og 35 om ettermiddagen! Noen ganger jeg lukker øynene og se for meg det nyter begynnelsen av høsten med uten å føle som jeg er inne i en stor varme.

En gang i blant jeg lager vafler til familien min og de elsker det. Jeg tror de er gode, men det Syltetøy vi kjøper her er det ikke det samme jeg kjøpe der. Men smaken av dem minner meg om gode øyeblikkene jeg hadde der oppe!

Det hender jeg drømmer jeg er tilbake, vandre i din vakre, tomme og stille gater, tenker om livet mitt og hvor mye som bor der har betydd for meg. Når jeg våkner opp, føler jeg lyst til å gråte, selv om jeg ikke gråte. Jeg også drømmer om at mine norske venner er på besøk meg og igjen, blir jeg veldig skuffet når jeg våkner opp og innser at det var bare én drøm.

En god venn av meg fortalte meg at når tiden hadde gått, ville jeg savner bare folk. Men til nå, har jeg savnet været, landskapet, årstidene, stillheten, folket og måten jeg bruker til å se meg selv der oppe. Er rart hvordan vi kan se oss selv på forskjellige måter.

Da jeg kom, jeg var sint, fordi det var vanskelig å tro at du er så langt borte fra meg og at jeg ville det ikke være i stand til å besøke deg så mye som jeg ville. Jeg begynte å spørre meg selv og Gud hvorfor han hadde sendt meg opp der og søl opp livet mitt. Som tiden går, kan jeg se mange grunner til å være takknemlig, og også, grunner til å være glad for å være hjemme.

Dens virkelig godt å se grunner til å være her og bli motivert om det, men selvfølgelig, vil jeg alltid savne deg, min kjære Norge og den hyggelige og vakre mennesker for de har lært meg så mye. Gud velsigne deg så mye, kjære Norge og at du kan skinne og være et tilfluktssted for dem som søker fred og hjem.